Forvirringen I
Det moderne mennesket er preget av forvirring. Mennesket bærer dette inn i sin postmodernitet. Når noen er forvirret er det naturlig å peke på veier ut av forvirringen. Modernisten kan, gjennom å dyrke (post-/)moderniteten, bruke selve forvirringen som veien ut av sin egen. For den verdikonservative blir det naturlig å betrakte denne veien som ond. Men hva hvis denne moderniteten bærer med seg en profetisk sannhet, og eventuelt hva slags sannhet kan dette dreie seg om?
-Dette er en samling påstander jeg håper noen vil dele tankene sine i forhold til. Om nødvendig, se på påstandene separat. Hvis noen av påstandene høres litt arkaiske ut skyldes det antakelig at de skriver seg tilbake til 30-tallet. Endelig ønsker jeg at forvirringen skal være det sentrale temaet.-
3 kommentarer:
Eg syns et viktig spørsmål her vil verr om forvirringen bare gjør seg gjeldande for den som ikkje kjenne seg hjemma i postmodernismen, men står utenfor og betrakte han kritisk. Ekte postmodernister oppleve kanskje ingen forvirring, enten fordi han/hu kjenne seg hjemma i den pluralismen den gir, eller fordi forvirringen e så grunnleggande at det ikkje oppleves som forvirring, men som noe velkjent og trygt....
Tog du'an?
altså: om ein kjenne seg forvirra, så e ein kanskje ikkje ekta postmodernist?
Kinn e då ein ekta postmodernist? Og kan en stå utenfor sin egen epoke? For postmodernismen er vel strengt tatt ingen -isme … eller?
Kan det være at -ismen er for de få og -iteten for resten? Hvem av disse gruppene er da de forvirrede?
Legg inn en kommentar